WALTER TROUT

WALTER TROUT - Broken

WALTER TROUT
Broken
Mascot Label Group/Provogue

Mørk og vakker blues og rock

I don’t wanna be broken. Det er innledningen på dette albumet som leveres med en messende og intens innlevelse, godt hjulpet av vår alles Beth Hart. I don’t wanna be broken - anymore. Hvem har ikke smakt på de dråpene. I en periode, eller hver eneste dag. Budskapet sitter fra start på dette albumet, som klart er Walter Trouts beste album siden det sjelsettende albumet om det å overleve med Battle Scars for snart 10 år siden.
Sangen handler om å se på en verden der mye går galt i vår tid, spesielt i hans hjemland USA. Men utgangspunktet var også hans egen følelse av å revne i sømmene, som startet med tekstlinjen “Pieces of me seem to break away, I lose a little more every day”. Men han ville ikke tilbake til de mørke greiene fra Battle Scars-albumet, så han fikk hjelp av kona til å løfte teksten mot en mer optimistisk bønn om å bli helet. Og der kommer soulkraften til Beth Hart perfekt inn. De er som kledt for hverandre på denne låta. Og den vakre desperasjonen ender i en gitarsolo som virkelig leverer følelser med store bokstaver. Noen ganger i Walter Trouts karriere har soloene hans hatt en tendens til å ikke berøre deg nok, være litt for programmerte, men her smelter følelsene gjennom i duetten mellom Beth og Walter. Et nydelig øyeblikk og en pangstart.
Låta “Talking to myself” berører også det som skjer i USA og i verden rundt oss. Følelsen av at verden bare ­handler om å jakte sensa­sjoner, overskrifter og influensere på sosiale media. At den eneste som hører på deg og din stemme i dag er deg selv. En rørende tekst som i likhet med mye på dette albumet er akkurat riktig produsert mellom det åpne landskapet i det akustiske og det tempe­rerte bluesrock-bandet han styrer med sin beste hånd på dette albumet. La låta gjalle ut fra Speakers Corner i London, fra alle fjelltopper i Norge. Vi trenger slike følelser og den moderne bluesen Walter Trout leverer dette rockealbumet med. Det er bare så imponerende.
At Beth Hart jobber med sin stallkompis Walter Trout er ingen overraskelse, men at selveste Dee Snider fra hardrock-bandet Twisted Sister skulle dukke opp, ville nok hatt adskillig høyere odds før dette albumet nå åpenbarer seg. Det begynte med at Dee Snider la ut en post på sosiale medier med teksten: “Listen to this fucking guitar hero”. Så etablerte de kontakt, og da Dee Snider kom innom Walter Trout i studioet visste han at han måtte skrive en sang til anledningen. Han visste at Dee Snider hadde skrevet megahiten “We’re not gonna take it”, så da ble det naturlig til “I’ve had enough”. Om det rocker? Ja, noe så hemningsløst hardt og øsende. Det rocker som en kule, plain øsende hardrock som ikke stopper for noe tog.
Dette er et nydelig og variert album fra Walter Trout. Et av hans beste, synes jeg utvilsomt. Fra den ur-amerikanske blues-følelsen fra bakgårder ved Mississippis bredder i “Turn and walk away”. I starten føles det veldig akustisk med akkompagnement av et høyst levende munnspill, før Walter Trout slår på forsterkeren og slipper løs en gitarsolo av en annen verden, akkurat som på “Broken”. Når en gitarsolo virkelig betyr noe så merkes det, for å si det sånn. 
Apropos munnspill så er munnspill-virtuosen Will Wilde også med på å fyre opp ener­gien på dette albumet, der han er med på låta “Bleed”, som nesten rocker like frimodig som Dr Feelgood i gamle dager. Og når du tror at ­albumet er i ferd med å ta av så lener Walter Trout seg tilbake i seig, mørk og sakte buktende bluesrock med “Courage in the dark”, og instrumental-­gitarlåter som “Love of my life”, som nok vil få noen til å tenke på Gary Moores høydepunkt med sanger som “Parisienne Walkaway”. Eller hva med countrylåta “Breathe”? Det er mange retninger på dette ­albumet, men de fleste av låt­ene handler om store følelser. 
Walter Trout sier at han som oftest prøver å skrive optimistiske sanger og album, men at det ikke er tilfelle med dette. Kanskje derfor Broken er et album som griper deg mer enn de fleste av Walter Trouts album, for han har en herlig måte å være mørk på, sam­tidig som at han er din kompis på veien mot en verden å tro på. Et må-ha-album i min bok. Det er ikke alderen din som definerer om du kan skrive vakker musikk eller ikke. Dette er mørk og vakker blues og rock, og noe tandert som i avslutningslåta “I wanna stay”. For Walter Trout er tross alt en mann som tror på at alt som er ødelagt kan fikses!