RICK ESTRIN & THE NIGHTCATS

RICK ESTRIN & THE NIGHTCATS - The Hits Keep Coming

RICK ESTRIN & THE NIGHTCATS
The Hits Keep Coming
Alligator Records

Uimotståelig old school-bluesen

Vil du ha deg en på tygga? Rick Estrin og hans herlig levende bluesband The Nightcats tilbyr deg mange punch i bluesmagen med sitt blodferske album The Hits Keep Coming, som treffer butikkene en uke før vi feirer 17. mai. Med dette albumet har du en ukes fest i vente før klokkene slår på nasjonaldagen. Kanskje kommer du til å se rimelig herjet ut når du trer på deg dressen på den store dagen, om du er en ekte blueselsker. Men du kommer til å smile. Mer enn vanlig. 
Du tenker kanskje at bluesens uppercut ikke er noe for deg? Joda, dette er den friskeste temporære og mest uimotståelige old school- bluesen som treffer nålen på platespilleren din i år. Den lanseres på rød vinyl av Alli­gator Records, den fremste ­labelen for dagens blues, dette femte studioalbumet fra bandet, og deres første på vinyl. Det alene er verdt å salutere, og på høy tid. Da passer det perfekt at de samtidig leverer sitt beste album i karrieren.
Det er en dobbeltbetydning i tittelen, som du sikkert skjønner. Rick Estrin er i sitt livs form. Den alltid levende og nesten gjøglerske attityden og tidløse bluesnerven som han hadde sammen med Little Charlie & The Nightcats i nesten 20 år er intakt. Han har pushet seg og bandet etter at han hoppet ut av Little Charlie-drakten og grep tak i vår egen gitarhelt Kid Andersen for å skape sitt eget univers. Sitt eget singel-malt Nightcats. Et univers tuftet på old school blues med noe av det samme artisteriet, glimtet i øyet, originaliteten og nerven som Leon Redbone trollbandt med i mange år med enda eldre varianter tilbake til vaudeville-tradisjonene. Det finnes få, om noen i det hele tatt, som er kapable til å trekke trådene mellom 40- og 50-­tallets blues, jumpblues og dagens blues på den måten Rick Estrin og hans velspillende band anført av Kid Anderson gjør. Musikalsk er dette helt unikt, og en fryd for øret. Det er mye old school, men kall dette aldri retro. Dette er ungdoms­kilden for mange av oss som elsker blues. Et album som gjør mer for slagordet Keepin’ The Blues Alive enn de fleste utgivelser. 
Låter som “The hits keep coming” vil få fortjent app­laus fra mange høyder i bluesverdenen der du finner Blind Boys of Alabama på den ene, Buddy Guy på en annen og Curtis Mayfield på den tredje. Det finnes ingen musikkelskere, og bluesfrelste spesielt, som ikke vil elske dette albumet. Tolkningen av Leonard Cohens “Everybody knows”, som det norske folk elsket til døde da han kom med I’m Your Man-albumet, er så original og annerledes at du tar sangen til deg i et helt nytt grep. Åpenbart at teksten på denne låta står nært  hjertet til Rick Estrin.
Andre sanger som “The circus is still in town (The monkey song)” er også ganske enestående med en tekst om avhengighet, og som groover som Bo Diddley på sitt beste. Å skrive en tekst som dette, helt i klasse med stil­skapere som Tom Waits, er nok en fjær i hatten for bandet. 
Rick Estrin & The Nightcats gir også alt i sin versjon av en gammel B-sidesingel av Muddy Waters fra 1956 med “Diamonds at your feet”. De har gitt den en uslåelig presis groove som løfter den fra originalen, et typisk Kid Andersen-grep, om jeg får si det. Og sorry Muddy, men de stjæler låta di og gjør den bedre enn den noen gang har vært. Som en lørdags formiddags festlåt er den helt uimotståelig. Rick demonstrerer med munnspillet hvor dypt hans Little Walter­røtter stikker. Seriøst, danser du ikke til denne og den påfølg­ende “911”, som viser en spilleglede ala Nick Lowes og Dave Edmunds på klubbene i England i 1979 med Rockpile, så kan det bare være en grunn. Du har glemt føttene dine hjemme på badet. 
Jeg velger å mene at dette usedvanlig sjelfulle bandet med Lorenzo Farrell på det feteste orgelspillet, tromme­slager-veteranen Derrick “D’mar” Martin som spilte med Little Richard i 17 år, og norsk blues’ svar på ­Erling Braut Haaland i dødelig presise Kid Andersen, er bluesbandet du skal høre på i år. Rick Estrin og hans Nightcats har virkelig sablet en flaske med blues så variert, spennende, sjelfullt, perfekt spilt og produsert (i Greaseland) at du må være obs på at albumet kan være svært vanedannende. Favoritter i dag er “911” og “I finally hit the bottom”. I morgen? Garantert noen andre!